Hjelp, jeg er blitt pensjonist!

med Ingen kommentarer

Det har tatt et par år å bli vant til det. Pensjonist! Jeg mottar pensjon og MÅ ikke jobbe lenger.

  • Hvem eller hva er jeg da?
  • Hva er min status?

I egne øyne og i andres?

Tidligere var jeg forskningssjef, ektefelle og dobbeltarbeidende mamma. Nå har jeg ikke noen av de rollene lenger. Nå er jeg enke og pensjonist og barnen er store. Det høres forferdelig kjedelig ut. Det sier ikke noen verdens ting om hva jeg er og hva jeg gjør.

Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

Nå har jeg faktisk anledning til å finne opp meg selv på nytt. Jeg kan gjøre og være det jeg har lyst til, stort sett.

Første tanken: Gå på fjellturer, bestige fjelltopper – Ja visst, men ikke hele tiden! Hva ellers: Turer i skogen, treffe venner og familie, kanskje reise?

Jeg vil noe mer:

  • Jeg vil få brukt meg selv og vise at jeg fortsatt duger til noe.
  • Jeg vil være etterspurt.
  • Jeg vil bruke hodet.

Hva gir status og anerkjennelse?

Det er så rart. I vår kultur er det så mye fokus på hvordan kroppen kan holde seg «ung» ved trening, sunt kosthold, antirynkekrem og så videre. Og så lite fokus på hvordan vi kan utvikle oss mentalt og bli gamle og vise, selv om det er der som vi har størst potensiale.

Da jeg var 57 sa jeg opp jobben som forskningssjef og begynte på NLP- og coachutdanning og etablerte meg etter hvert som coach i eget firma. Det ga både mening, mestring og glede – men ga det anerkjennelse? – Jeg vet ikke.

Når vi blir eldre gir det status å løpe maraton og å gå Birken. Da jeg ble 59 begynte jeg å bestige fjelltopper over 2000 meter med venner og familie. Det ga anerkjennelse i tillegg til mestring og glede

Coach eller tindebestiger

Selv har jeg også vært mer stolt av fysisk «fitness» enn av mental «fitness». Slik ser det i alle fall ut på min facebookside, der jeg har vist meg fram som en «fjellgeit» og naturmenneske og ikke som en coach som er opptatt av stadig læring og utvikling innen coachfaget. Ikke før nå, da jeg har skjønt at jeg faktisk kan være minst like stolt av alt jeg har lært og fått til som coach som av mine fysiske prestasjoner.

Dessuten: Jeg har så mye større potensiale for fortsatt å utvikle meg som coach, enn hva jeg har for å utvikle meg som tindebestiger.

Mitt valg

Jeg har valgt å definere meg som senior og coach.

Senior synes jeg er et fint begrep. Forskere og ingeniører får tittelen seniorforskere og senioringeniører, når det har lært mye innen sitt felt. De blir ofte veiledere for de yngre.

Da er det helt naturlig å kalle mennesker med mye livsvisdom for seniorer eller hvorfor ikke seniormennesker.

Som senior og coach har jeg full anledning til å bruke meg selv og vise at jeg duger til noe. Og om jeg vil være etterspurt må jeg faktisk vise at jeg fins og hva jeg kan bidra med.

Som sagt så gjort. Websiden og facebooksiden «Seniorcoachen» er herved åpen.

Legg igjen et svar