En liten redd kanin

Jeg hadde nesten glemt det der med en liten redd kanin, da en annen sjef 25 år senere tilbød at jeg kunne få ta timer hos en logoped. Han mente at jeg trengte å få mer kraft i stemmen. Jeg som hadde trodd at det med å bruke mikrofon hadde fikset problemet for meg.

Gjennom alle disse årene var det ingen som hadde sagt noe om stemmen min. Jeg hadde kun fått tilbakemeldinger på innhold i foredrag. Som sagt så gjort. Jeg bestilte time hos logoped. Og det første jeg fikk høre var at her var det mye jeg måtte avlære meg. Det ble for mye for meg. Jeg ga opp!

Senere tok jeg diverse sang-og stemmekurs, men det sluttet alltid med at jeg syntes at det var altfor mye igjen som jeg måtte lære. Så jeg ga opp hver gang. Tenkte at jeg får akseptere den stemme jeg har. Det er ikke så mye å gjøre med den.

Så skjer det nok en gang, 22 år senere. Jeg holder foredrag, med mikrofon, på et seniorsenter og ber om tilbakemelding fra tre personer. Innholdet får terningkast fem. Men på spørsmålet om jeg skulle forandre på noe, hva ville det ha vært, svarer to av tre: Det hadde vært fint om du hadde hatt mer kraft i stemmen. Der får jeg den lille redde kaninen mitt i fleisen igjen.

Nå må jeg gjøre noe med stemmen. Jeg som har tenkt å holde mange flere foredrag og kurs i tillegg til min virksomhet som coach.

Bestemmelsen

Det er våren 2018 og jeg bestiller time hos logoped Nina Helleland. Jeg advarer henne med én gang at «du får ikke lov til å ta fra meg håpet». Så hun lar være å si at her er det mye å avlære, selv om det sikkert er det.

Vi jobber oss møysommelig fremover. Jeg skjønner for første gang det der med å snakke med magestøtte og på utpust. Jeg synes det er slitsomt og vanskelig. Nina roser meg for min innsats hver gang, for at jeg står på som jeg gjør. Etter fire-fem timer med Nina og øving hjemme stort sett hver dag, begynner jeg å få tilbakemeldinger fra kolleger at stemmen har fått mer kraft.

På et lunsjmøte får jeg skryt for at jeg til og med overdøvde kaffemaskinen, da jeg presenterte meg.

Dette høres jo ut som en solskinnshistorie. Men nå kommer vi til det tragiske.

Nina og jeg bestemmer før sommerferien at vi skal fortsette arbeidet til høsten. Jeg skal fortsette med stemmetreningen gjennom sommeren, så fortsetter vi arbeidet med stemmebruk til høsten.

Men, det blir ikke noe av stemmetrening i juli, ikke i august og ikke i september heller. Det hadde ikke blitt en vane enda. Det er fortsatt noe som krever disiplin av meg og det er så deilig å la være.

Hva med min troverdighet?

Nå er det oktober og om en måned skal jeg holde to foredrag. Jeg har lagt merke til at stemmen ikke er like klar og kraftfull som den var i juni. Nå gjelder det å ta igjen det tapte, sette i gang og trene stemmen med én gang.

Jeg spør meg selv: «Skal jeg gidde? Er det verdt så mye anstrengelse? Hvorfor skal jeg gjøre dette?» Jeg kommer frem til at det er verdt anstrengelsen. Fordi det står om min troverdighet.

Om jeg ikke har klar og tydelig stemme kan folk tro at jeg er usikker, at jeg ikke tror på det jeg sier. Jeg har fått den tilbakemeldingen fra en mann én gang. Med en klar og tydelig stemme vekker jeg mer tillit.

Jeg har hørt at Siv Jensen gikk til stemmepedagog for å få et dypere stemmeleie, fordi hun ville bli mer overbevisende som politiker.

Jeg tror at det er et problem for mange kvinner at når vi ikke har en dyp og kraftfull stemme så blir vi ikke trodd. I alle fall ikke av menn. Så er jo spørsmålet om jeg skal gå inn på mennenes premisser da.

Ja, jeg velger å gjøre det. Fordi det er likevel en fordel for alle at det jeg sier høres godt. Også med tanke på at mange i mitt publikum er eldre og noen har nedsatt hørsel.

Jeg trøster meg selv og sier at det vil nok gå raskere å trene opp stemmen nå, fordi nå vet jeg hvordan jeg skal trene og jeg vet hvordan det høres og føles når jeg gjør det riktig.

Så bestemmelsen er nå

Jeg trener pust og stemme 10 minutter hver dag, fem dager i uka. Jeg fører loggbok og jeg gjør opptak av stemmen én gang i uka for å høre fremgangen. Jeg ber om tilbakemelding på stemmen hver gang jeg er i møte med kolleger. Jeg forteller logoped Nina om bestemmelsen og tar opp treningen med henne igjen to uker før jeg skal holde foredrag.

Hva er lærdommen av min historie om å ikke gi opp

 Gammel vane er vond å vende, men det går om det er viktig nok.

Noen sier at du må gjøre en ny ting 20-30 ganger før det blir en ny vane. Jeg tror at i dette tilfellet holder det ikke med 30 ganger. Jeg har brukt pusten og stemmen på «gal» måte i 70 år. I min hjerne har det dannet seg en bekvem motorvei som jeg skal slutte å bruke. I stedet skal jeg brøyte opp en ny sti og gå den tilstrekkelig mange ganger slik at den blir fin og bred og lett å gå. Men, jeg har håp om at det går. Siv Jensen klarte det jo.

Tanken på at det står om min troverdighet er nok motivasjon for at det skal være møden verdt.

Jeg trenger kontinuerlig tilbakemelding og støtte fra min heiagjeng for å holde ut!

Vi trenger hele tiden å vite hvor vi står i forhold til oppsatte mål og delmål. Det betyr at vi trenger tilbakemelding fra andre eller at vi selv kan måle og vurdere fremgangen. Som jeg skrev om tidligere vil fremgang føde fremgang. Og når vi ikke har fremgang er det fint å søke støtte hos noen som tror på oss og kan hjelpe oss å stå på videre. Kanskje prøve en ny innfallsvinkel eller en annen måte å gjøre det på.

Det passer bra å avslutte med et par sitater av Thomas A Edison:

1. Many of life’s failures are people who did not realize how close they were to success when they gave up.

2. Our greatest weakness lies in giving up. The most certain way to succeed is always to try just one more time.

Om du trenger en samtalepartner eller synes det er vanskelig å komme i gang på egenhånd?